Småprodusenter i Champagne

I vinsjøen Champagne fins det store og små fisker. Den største av dem alle heter Moêt & Chandon, eid av kosmetikkolossen LVMH (Louis Vuitton Moët-Hennessy - ja de eier også gangstercognacen Hennessy...). Dette selskapet har sikret seg eierskap blant mange av de viktigste økonomiske konkurrentene, som Veuve Clicquot og Pommery, men også prestisjeprodusenter som Krug havnet under LVMHs vinger i 1999. Man kan like det eller ikke. En kapitalistisk monopolisering kan utvilsomt føre til kvalitetsforringelse og redusere mangfoldet. Men det er også en interessant bivirkning av denne utviklingen.

I Champagne er det en litt spesiell symbiose mellom de store kommersielle aktørene og de små nisjeprodusentene. Det finnes nemlig en frodig underskog av lavprofilerte vinkunstnere i Champagne som i dag er distriktets største (og best skjulte?) skatt. Små familiedrevne bedrifter lager champagne uten markedsføringsbudsjett fordi de lar LVMH & co gjøre reklamejobben for seg. På denne måten kan de selge sine viner til en langt mer konkurransedyktig pris. Og ikke bare er det billig: Det er småprodusentene som representerer Champagnes cutting edge og ivaretar kredibiliteten blant verdens vinkjennere.

La det bare være klart: Når de store champagnehusene legger seg i selen og slår på stortromma, blir det sjelden vondt. Veuve Clicquots La Grande Dame i 1990-skrud er en høyst minneverdig opplevelse. Lansons Noble Cuvée 1989 er så kompleks at man kan skrive en side om hver slurk. Pommerys Louise er sannsynligvis den eneste kvinnen som aldri har skuffet meg. Og jeg elsker Dom Pérignon. Problemet er at den koster 1200 kroner. Da hjelper det ikke at den lukter både kantarell og fjæresjø.

Og en ting er toppnivået, noe helt annet er arbeidshestene; standardcuvéene uten årgang. Poenget med en standardcuvée er at den ikke skal være for "vågal" - altså den må ha en viss bredde i sitt nedslagsfelt - samtidig som den skal gi en rask intro til husets særegne stil. Et annet poeng er at den ikke må være for dyr. Stilmessig kontinuitet og økonomisk trygghet for lunefulle årgangsvariasjoner er standardcuvéens "arbeidsoppgaver".

Moët & Chandons Brut Impérial koster i dag 399 kroner på polet. Navnet minner meg dessverre mer om LVMHs vinimperialisme enn gleden over å nyte champagne. Veuve Clicquots Brut ("gul enke") smaker ikke vondt, men koster 410 kroner... Dette holder ikke! Hadde det ikke vært for småprodusentene hadde jeg for lengst tydd til cava, crémant de Bourgogne eller crémant d´Alsace på heltid - ja til og med Jacob´s Creek lager bedre musserende vin til prisen.

Så la oss da ta to småprodusentchampagner som sammenlikninger: Guy Charlemagnes Blanc de Blancs Réserve Brut har på rekordtid har skaffet den gule enka en reell rival som nordmenns sprudlende førstevalg. Det er en fantastisk spennende og typeriktig champagne med aromaer av nystekte boller, blomster, mynte og mineraler - til 300 kroner! Tarlant, en sjarmerende liten produsent fra Oeuilly i Marne-dalen, lager sin Brut Zero til 330 kroner, og på flasken får du til og med informasjon om hvilke årganger vinen er blandet av. Sånn skal det gjøres. I slike familiedrevne kjellere er champagne først og fremst lidenskap.

Mange av småprodusentene lager erketypisk champagne for den mest dedikerte fansen. Derfor vil noen av dem kanskje framstå som litt vanskelig tilgjengelige for dem som vanligvis sverger til Charles de Cazanoves halvtørre non-vintage eller Veuve Clicquots Sec. Av produsenter som kjører den sære linja fullt ut, kan nevnes Larmandier-Bernier, hvis standard blanc de blancs Terre de Vertus er en udosert (altså ikke tilsatt sukker), stram og syrlig affære som lagrer pent, men som i ung alder kan få uinnvidde til å surne i sinn og nebb... Navnet betyr "Vertus´jord"; Vertus er en premier cru-by i området Côte de Blancs, som har det mest utpregede kalkholdige jordsmonnet i Champagne, bare toppet med et tynt lag leire. Så smaker da også vinen av jordsmonn: Tydelig mineralitet og assosiasjoner til sjø gjør den til en østersmatch par exellence.

Blanc de blancs (= "hvit av hvite") betyr at vinen er laget kun på den hvite druen chardonnay. Det er kanskje vanskelig å snakke om rasepreg for en drue hvis egenkarakter kanskje alltid vil forbli noe diffus og nøytral. Men hvis det finnes et rasepreg for chardonnays aromaer i fossil kalk, må dette være noe av det nærmeste man kommer hvis kontoen ikke skal påføres uopprettelig skade... Så kan man selvsagt mislike dette aromabildet slik man rynker på nesa over en rasetypisk sauvignon blanc fra Marlborough på New Zealand: Brunstig katt i solbærbusk er kanskje ikke de duftene man vil konfronteres med når herremåltidet skal inntas. Mange stusser sikkert over at hint av tang og tare virkelig kan være kvalitetstegn i en champagnebouquet. Men å lære å nyte kvalitetschampagne handler også om å lære å sette pris på aromaer på en annen måte enn før; å drikke med intellektet.

Men til alle som er redd for sære og syrestramme champagner: Det finnes også mange småprodusenter som har en betydelig rundere og snill stil uten at dette går på bekostning av et interessant aromabilde. Jacquart og Bonnaire er to blanc de blancs-spesialister som ikke lager den mest knastørre champagnen. Guy Charlemagnes ovennevnte standardcuvée er også harmonisk og snill for syresarte ganer. Kort sagt, blant de små fiskene i et av verdens mest berømte vinområder kan man finne noe for enhver smak, til en overkommelig pris. Og det blir stadig flere av dem på polet...

Småprodusentene er Champagnes raison d´être - uten dem ville området ikke på langt nær kunne forsvare sin privilegerte posisjon i den musserende vinverdenen.